evastrandbu

Utdrag fra boken:

Vinterbilde

– No må du skynde dæ. Vi e klar.

Endelig er jeg stor nok til å få være med de andre på skitur. Bare mamma og lillebror er hjemme. Mamma skal lage søndagsmiddag. Vi ville jo så gjerne ha henne med. Lillebror Arne som bare er 4 år, er for liten til en så lang skitur. Han kunne helt sikkert ha vært sammen med bestemor. Men mamma er fast bestemt. Hun vil kose seg hjemme. Og så vil hun ha middagen klar når vi kommer hjem.

Vi bakser oss oppover åsen. Jeg har akkurat fått nye ski med ordentlige bindinger. Ikke helt nye. Ikke slike som er kjøpt i butikken. Men de er ny for meg. Storesøster Grete har brukt dem før. Nå måtte hun ha seg nye, og jeg synes disse er veldig fine. Pappa har smurt dem så fint, så jeg er ikke noe bakglatt. Likevel er jeg hele tida sist i sporet. Jeg husker på at jeg ikke må klage, selv om jeg synes de andre går litt for fort. Klager jeg, får jeg ikke være med neste gang.

Pappa går aldri på tur bare for å gå. Han må ha et mål, en plan for turen. Inne i meg hører jeg hans faste uttrykk: ” Man må kombinere det nyttige med det behagelige.” Jeg vet ikke helt hva han mener med ” å kombinere”, for jeg går ofte på skitur bare for å ha det morsomt. Men i dag, som ellers, har pappa geværet over skuldra. Kanskje vi kommer over et rypekull, sier han. Det er snart jul, og rypemiddag smaker godt.

Men jeg synes ikke det er så koselig med rypene som henger på garasjeveggen. Jeg vet at de har vært levende fugler som har fløyet rundt. Noen av dem har Jens, storebroren min, fanget med snarene sine. Han satte opp slike snarer i går, og på tur ned skal han se om det er fangst å få. Skjærene og kråkene som flakser rundt huset hele dagen, de bryr de seg ikke om. Heller ikke måsene som beljer og skriker hele tida. Men de nydelige små rypene, de vil de fange. Disse små nøstene som prøver å skjule seg og ungene sine om vinteren. Da blir de like hvit som snøen. Men jegerne finner dem likevel. Jeg håper vi ikke finner noen ryper i dag.

Nå ser jeg at pappa og Jens er langt oppe i lia. Heldigvis har storesøstrene mine, Grete og Kari, stoppet. Nå venter de på meg. Jeg prøver å øke takta, puster og peser. Husker de ikke på at jeg bare er 10 år gammel? Skjønner de ikke at disse skiene er så lange og at mine bein er kortere? Jeg trenger lengre tid. De kviler på stavene og prater og er ikke irritert når jeg endelig er oppe hos dem. Kunne de nå bare stå ei stund til, så jeg fikk igjen pusten. Men nei, de skal videre med en gang. Pappa og Jens er blitt to svarte prikker øverst i Fårneslia. Det er så vidt vi kan se dem. Kari peker på den store sekken sin. Jeg husker at hun pakket ned mammas deilige brødskiver, noen appelsiner og kakao på termosen. Kaffe er det nok også til de store. Jeg gleder meg til vi kommer opp til vannet slik at vi kan sette oss ned og kose oss med alt det gode. 

Der har pappa og Jens stoppet. Det er nysnø og mange forskjellige spor i snøen. Et rypekull har vært der, og haren har hoppet forbi.

-Det hadde gjort seg med en haresteik til jul, sier pappa.

Da husker jeg haren som hang på veggen i fjorvinter, da jeg først trodde at det var Mons, katta vår. Enda jeg visste at det ikke var Mons, så greide jeg ikke å spise noe særlig av den middagen, måtte flere ganger ut på kjøkkenet for å se om Mons lå under ovnen.

Pappa peker på sporene. En rev hadde også lusket ved siden av haresporene, kanskje på jakt etter den.