evastrandbu

Utdrag fra boken:

Skolen

Høsten er kommet. Nå kan han ikke gjete lenger, for nå begynner skolen. Han har gledet seg i lang tid. Samtidig er han spent. Nå er han ikke lenger blant de små. Han tilhører de store. Dessuten vet han at han ikke lenger skal gå på skole på storgården. Det er dumt, for på storgården syns han at han kjenner både rommene og folkene. Og ute på tunet på storgården brukte han å se på alle de voksne mennene som gikk forbi. Kunne en av dem være faren hans?

       Det var så spennende å få komme inn på storgården. Gå opp trappa til andre etasje. Der var et rom leid ut til skolestue for de minste. I skolerommet var det tre store bord. Han pleide å sitte ved bordet nærmest loddpipa. Pipa var malt hvit. Utenpå malinga hadde læreren malt et stort kart over Palestina. Palestina er landet der Jesus blei født og gikk omkring, hadde læreren fortalt. Fra pulten sin kunne Johannes følge Jesu fotspor ved Genesaretsjøen, Dødehavet og Jordanelva. Byene Betlehem, Nasaret og Jerusalem var også merket av. Han så på kartet hver dag og glømte det aldri. Han ville heller være inne og studere kartet enn å leke ute sammen med de andre barna.

       Nå skal han ikke lenger gå på skole på storgården. Det er blitt mange nye skolebarn i bygda. En ny, fin tømmerskole står og venter. Her skal de største ungene i bygda gå.

       Mor og moster Anne sørger for at han alltid har rene, pene skoleklær. I hele sommer har de vært pent sammenlagt i kista på soverommet. Nå har mor tatt dem fram. I går stod hun ved ovnen, varmet jernet, dampet og strøk penklærne hans. De henger så fint over sengegavlen hans.

       Stien nedover lia var alltid så lett å gå. I år går han litt saktere. Tankefull. Hvordan blir skoledagen på den nye skolen? Her blir han nesten yngst. Han kjenner noen av de andre guttene. De er bondegutter fra de store gårdene. De har gått sammen med han i småskolen, men han har aldri vært venner med dem. De vil aldri snakke med han. Likevel er han glad for at han får lov til å gå på skole sammen med dem.

       Han finner en pult bakerst i kroken. Ikke noe fint kart her. Svak lukt av nytt tømmer setter seg i nesen. Alt er nytt og fint. Læreren er også ny. Han er ikke bare lærer. Han er også kirkesanger. Hver dag synger han nye salmer. Han forlanger at elevene skal lære alle salmeversene utenat, derfor synger de mye, de samme salmene om igjen og om igjen. Johannes liker å lære utenat. Så salmeversene repeterer han hjemme for mor og moster. Han liker ikke å synge, men han sier versene med høy og klar stemme.

       Selv om han lærer mange salmer, kan ikke Johannes like den nye læreren. Når han snakker til klassen, ser han aldri på Johannes. Han snakker til guttene fra de store gårdene. Johannes har mye viktig å si. Men han blir aldri spurt. Tankene kommer. Er det fordi at han er fattig og ikke har noen far? Er det derfor læreren ikke ser på han?

       Hele tida sitter han og lytter. Han vet svarene på alt læreren spør om. De vanskelige spørsmålene til de eldste elevene vet han også svaret på. Men han blir aldri spurt. Læreren ser han visst ikke.