Utdrag fra boken

På dekket

Novembernatta er ikke mørk. Gullstriper lager svinger på himmelen, viser vei fra nord mot sør. Nordlyset. Månen og stjernene har også vært med på å jage mørket bort. Denne natta er heller ikke havet svart. Himmelen speiler seg i havflata. Ei usedvanlig stille vinternatt. Bare båten lager hvitt skum etter hvert som den skjærer havflata. Sakte går mørketidsnatta over til en lys, klar dag.

    Båten heter Ofotfjord. Nå går den med redusert fart i Tromsøysundet. Den nærmer seg Tromsø by. Kapteinen står på brua og speider inn mot byen Det er ikke første gangen han kommer hit med evakuerte, med mennesker som har rømt hjemmefra. Rømt fra ild og aske. Likevel er det annerledes denne gangen. Han håper at dette er siste turen hans fra Finnmark. Båten er overfylt. Han har altfor mange passasjerer ombord. Båten er ikke registrert for så mange. Men han kunne ikke forlate de som stod igjen på kaiene og ikke visste hva de skulle gjøre, mens tyskerne raserte hjemmene deres. Han vet også at hvis det blir kontroll ombord, må han skjule sannheten. Han må greie å lure de tyske vaktene. Det har skjedd ting underveis som fienden ikke må få greie på. En av passasjerene som står på passasjerlista hans, er en jødisk lege. Han har forlatt båten underveis, smuglet på land i Øksfjord. Derfra skulle han få hjelp til å komme seg over til Sverige. Hvordan det gikk, vet han ikke. Han har prøvd å streke over navnet hans på passasjerlista så godt han kunne. Men det blei ikke helt vellykket. Alt kommer an på hvor streng kontroll det er. Han har også med to passasjerer som han ikke har registrert på passasjerlista. Dem har han gjømt i det innerste kottet.

   Kapteinen er urolig. Han sukker og stryker seg over skjegget. Hva vil skje der inne i havna? Hva slags kontroll må han gjennom? Mannskapet står klar på dekket, vet heller ikke hva som venter dem. Passasjerene begynner å komme ut av lugarene. Kvinnfolk og unger sitter på bagasjen sin, avventende. Mannfolkene har stilt seg opp ved båtrekka. Tause står de der mens båten glir inn mot havna. Men to av passasjerene har det ikke travelt. De venter i et mørkt kott nederst i båten. Venter på klarsignal fra kapteinen.

Rundt på alle kaiene er det fullt av båter. Mastene stikker opp som kirketårn. En hel skog av kirketårn. Skøyter og fraktebåter ligger tett i tett, side om side. Noen ligger stille. Men de båtene som ligger ytterst på radene, har motoren i gang. De er akkurat kommet, eller er klar til avgang. Kapteinen tar kikkerten fram. Bak alle mastene kan han så vidt skimte livet i byen. Biler, hester og folk. Byen lever midt i krigen. Folk bærer bagasje over alle båtene og opp på land. Klynger av folk. De sitter på sekkene og eskene sine og bare venter. På hva? Han dreier på hodet og stiller kikkerten skarpt. Ser videre bortover kaiene, oppover gatene. Nå ser han det. Han hadde håpet at de ikke var der. Men der står de. Vaktene. De tyske soldatene. Folk beveger seg langsomt den veien. En karavane med folk blir stoppet av vaktene. Kontroll. Han kan ikke se hva det er de kontrollerer.

   Ytterst på kaia står også noen soldater. Geværer på skuldra, kikkertsiktet vender mot han. Da er det ingen vei utenom. Båten er oppdaget. Han må be mannskapet om å legge til. Ei stund hadde han håpet på at de kunne lure seg videre sydover. Nå ser han at det ikke nytter. De evakuerte må på land her. Han gir ordre om at Ofotfjord skal legge til på yttersida av en annen båt.

Jeg sitter høyt på skuldra til Bjarne. Vi leker ride ranke. Fra lugaren, gjennom alle gangene og opp trappa måtte jeg gå sjøl. Men nå setter Bjarne meg høyt opp på skuldra og springer ut på dekket. Jeg må bare huske på å bøye hodet så vi ikke skaller i den lave døra. Ute på dekket stopper han og setter meg ned. Han må trekke pusten og hoster skrekkelig. Etterpå løfter han meg opp på skuldrene sine og peker:

   – Se der. Vi e i Tromsø. Det e en by. Her har du aldri vært før. Jeg stirrer, storforfær! Så masse hus. Så masse folk.