Utdrag fra boken

Bestemor-rommet

Selv om jeg har fått sukkertøy hos de grønne mennene, føler jeg meg ikke helt trygg i nærheten av dem. Når sola skinner på hjelmene deres og de kommer mot meg, da må jeg rømme.

   Det er alltid en voksen i nærheten når det blir skummelt. I alle fall bestemor eller Marie. Det er godt å rømme til bestemor, sitte på rommet hennes og bla i alle de fine fotoalbumene. De er så tykke og store at det er så vidt jeg greier å løfte dem opp på bestemors fang. For å åpne fotoalbumet, må vi vri på et lås av metall. Da spretter permene opp. Det er morsomt. Jeg må gjøre det mange ganger. Arkene er tykke. På hvert ark er det små lommer med bilder av mennesker inni. Alle er kledd i svarte klær. Da- mene har fine kjoler med heklekraver og perlebroderier, og  mennene har  fine hatter som står rett opp. Alle er alvorlige, ingen smiler, men de er pene likevel. Bestemor liker å fortelle om alle disse sort- kledde alvorlige  folkene.

   –De e slekta vår, sier hun.

Hun har navn på alle sammen. Og hver og en har sin lille historie.

   –Hvis du ska bla i det fine fotoalbumet, må hendene være rene, sier hun.

   Ofte kan jeg sitte ei lang stund og bare beundre disse pene menneskene i albumene.

   –Koffør smile dem ikke? Så pen dame vil æ også bli, men æ vil ikke være så streng i ansiktet når æ blir voksen.

Bestemor forklarer at dette er mine oldeforeldre og andre slektninger som er døde nå.

   –E det derfor dem e så alvorlig, førr at dem e død?

Og så må jeg se på bestemors mann, som døde før jeg var født. Bestemor stryker forsiktig med handa  over bildet. Ansiktet hennes blir litt glad og litt trist. Hun sukker:

   –Vi hadde det så godt, sier hun.

   Bestemor og jeg må prate lenge om et spesielt bil- de. Ei åpen kiste med en liten baby inni. Jeg husker så vidt at jeg fikk en liten bror rett etter jul, han hette Harald. Han var liten og svak. Så blei han syk, fikk noe som heter lungebetennelse. På bildet ligger han i ei åpen kiste. Han ser ut som ei nydelig, lita dukke i sin hvite dåpskjole.

   –Mamman din ville at vi skulle pynte han i dåps- kjolen, før vi la han i kista, forklarer bestemor. Vi har tårer i øynene, både bestemor og jeg.

   –Vi fikk bare låne han ei kort stund, sier bestemor.

   –Nå har han det godt oppe hos Gud. Det ska vi være glad for.

Jeg skjønner ikke hvorfor vi skal være glad for det. Og jeg lurer på om det er derfor mamma er litt trøtt av og til. For at hun tenker så mye på lille Harald som er oppe hos Gud.

   Det er bare et problem med alle tingene på beste- morrommet. Jeg må alltid være helt ren på hendene når jeg skal undersøke her inne. Hvis jeg er helt ren, får jeg også lov til å se i skuffene i kommoden hennes. Jeg spør bestemor om jeg kan få «ordne» i kommoden. Hun smiler og undersøker hendene mine. Til og med neglene må være helt rene, ingen sørgerenner!

   Jeg må holde for nesen når jeg åpner den øverste skuffa. Det lukter litt rart, og da sier bestemor det samme hver gang:

   –Husk! Det e ikke sukkertøy, det e naftalin-kuler det kvite der.

   –Nei da, æ ska ikke spise dem. Bare ta dem opp i handa mi og lukte…

   –Æsj!

Sterk lukt, men de holder dukene til bestemor fine.   Bestemor har noen nydelige duker som hun broder- te da hun var helt ung, før hun giftet seg med beste- far. Hun pleide å ta dem ut av skuffa bare til jul, eller når det var noe ekstra som skulle feires. Og da blei mamma så nervøs for at vi unger skulle  søle på dem. Jeg kunne ikke huske at vi hadde pyntet med bestemors duker.

   –Det e for at det e krig, og da har vi ikke noe selskap, forklarer bestemor.

   –Men snart e denne forbaskade krigen over, da skal vi kose oss og pynte med fine duker. Og nå er dere unger blitt større, så dere kan spise pent uten å søle.