Johannes Kummeneje kom fra trange kår i Gudbrandsdalen. Hans reise nordover ble en klassereise utenom det vanlige. Eva Strandbu har skrevet bok om sin farfar. En reise i fortidens Norge som fascinerer og fenger.

Du kan bestille boka her

Eva Strandbus historie om hennes farfar, Johannes Kummeneje
Johannes Kummeneje med sin ni år yngre kone, Kasparine, i 1921.

(utdrag fra boka om Johannes «Fra Gjetergutt til Stortingsmann»:

Hjemlengsel

Johannes våkner av en helt uvanlig lyd. Han må ut for å se. Bølgene slår mot steinen ved bryggekanten. En lyd han aldri har hørt før, en behagelig lyd. Øynene går utover, følger bølgene. De slår inn over små og store steiner, vasker dem i hvitt skum. Han rusler nedover, må se nærmere på det store havet. Her møter han et brunt teppe. Tang. Han vet at det heter tang, for han har sett det i naturfagboka si på skolen. Nå må han ta i tanga, kjenne på den.

På den ene sida av bukta er det berg som stuper ned i havet. Der er det flere brygger med båter som ligger fortøyd. På andre sida er det fin, hvit sand. Der renner elva ut i det store havet, elva de har fulgt nedover hele dalen. Noen tømmerstokker lager ei bru over elva. Ensomme trær svaier svakt i vinden. Borte på den tørre vollen ser han blåklokker. Mange blåklokker. De bøyer seg i vinden, bukker samme vei. Mot han. Bak det store eiketreet ser han en enda større klynge med blåklokker. De står helt stille, i ly av det store treet.

       Han ser på bølgene. Vet at de kan være mye større ute på det store havet. Vil han tåle det? Og hvor langt skal Erland dra? Kanskje bare et lite stykke. Da blir han helt alene. Skulle han vært hjemme, latt være å reise? Kanskje han aldri får se dem igjen! Han ser på blåklokkene og sender tanker hjemover. Gode tanker. Han lovte jo å skrive med det samme han var kommet over fjellet. På krambua har de sikkert brevpapir, konvolutter og frimerker. Han må få sendt av gårde et brev i dag. Nå ser han at Erland står utenfor sjøboden sammen med en. Det er gubben sjøl. Erland har fått et skikkelig intervju. Så snur gubben seg til Johannes. Nå er det han som må svare. Og gubben er tydelig interessert. Reise så langt mot nord og måtte lære seg samisk. Gubben rister på hodet av slikt tull.

       – Men du blir nok ikke der oppe i samelandet så lenge. Du kommer nok tilbake til oss vanlige folk!

Med disse ordene vandrer de opp til gjestgiveriet og et veldekket frokostbord. Etterpå går de på krambua. Det er så mye de har lyst på, men Johannes kjenner på pengeposen. Der er det mange spesidaler. Men veien nordover er lang. Og det kan bli lenge til han får noen inntekter. Han tar opp noen få mynter og betaler for brevark, konvolutt og frimerke. På disken står et blekkhus og ved siden av ligger ei fjærpenn. Han setter seg godt til rette dypper penna i blekkhuset og skriver: «Kjære mor og moster.»

       Men hva skal han skrive? Han kan jo ikke skrive at han savner dem og lengter hjem, for da vil de ta til tårene. Han får fortelle om turen over fjellet. Og blåklokkene. Selvfølgelig må han fortelle at det vokser blåklokker her også. Vokser det blåklokker i Tromsø, dit han skal?

Han limer ikke igjen konvolutten, ikke ennå. Det er litt mer plass på arket. Kanskje kommer han på noe mer. Posten over fjellet går ikke før om noen dager. Borte i hovedhuset holder Sigurd på med å pakke sakene sine. Han skal tilbake allerede i morgen. Kari har fortalt far sin at det aldri har vært noe kjæresteri mellom henne og Sigurd. Nå er gubben i svært dårlig humør, så Sigurd mener det er best å bare forsvinne, da vil nok gubben roe seg. Men ute i den fine hagestua med de fine, kulørte glassvinduene har gubben satt seg sammen med Erland. Han fekter med armene og er svært ivrig. Erland er rød i ansiktet. Nå vinker han at Johannes må komme ut. Hva er det som foregår?